"Å lengte etter en bedre tilværelse" og andre små historier...

Så sitter jeg her, torsdag kveld med influensa, og kjeder meg. Og som oftest når jeg kjeder meg sitter jeg og tenker over livet.. Mitt liv hittil og livet fremover. På skolen her en dag leste vi en novelle (eller short story på godt engelsk;p) av Ernest Hemingway som het "The end of something". Mot slutten av denne novellen så er det en dialog mellom hovedpersonen Nick og kjæresten hans Marjorie om hva som plager han. Han vil ikke snakke om det, men tilslutt sier han: "It isn't fun anymore."
Og han har så rett. Det er ikke noe gøy lenger.

Livet skremmer meg avogtil, og om ikke avogtil så alltid.
Jo eldre jeg blir, jo fler valg må man ta. Jo flere valg får du! Ta feks. videregående skole: Jeg er 17 år gammel, går i 1.klasse på videregående. Og allerede nå, før 31.januar må jeg velge hva jeg vil bli! Hva jeg vil studere og gjøre videre i livet mitt. Sette meg selv i bås... Og hva hvis jeg ikke er klar for det? Jeg må velge uansett.
Det er så mye jeg tror jeg vet, som jeg egentlig ikke vet.Ærlig talt tror jeg ikke at jeg er den eneste som tenker sånn heller.. Man bare har ikke lyst å innrømme det. Jeg gjør ikke det face to face med folk. Da setter jeg på et happy face og forteller om mine fremtidsplaner, hva jeg skal bli, hvor jeg vil bo, hvor utrolig familien min vil bli:) Men jeg vet jo ingenting om det. Det er bare drømmer...

Jeg sier ikke det er noe galt i drømmer. Jeg har så utrolig mange drømmer, som jeg håper en dag skal gå i oppfyllelse. Men samtidig som jeg håper, så vet jeg hvor skuffet jeg blir hvis jeg ikke får det jeg drømmer om. Hvis mine drømmer om min fremtid ikke oppfylles. Det er en av de største redslene jeg har. Den panikken og redselen jeg føler inni meg når jeg tenker over at mine drømmer har en mulighet til å bli knust, ikke oppnådd, borte..Jeg vil ikke bli voksen, jeg trives som barn/ungdom. Okej, kanskje litt løgn. Jeg TRIVDES som ungdom inntil vgs. Her trives jeg ikke. Verken på skolen jeg går på eller denne overgangen vgs egentlig er!Jeg savner ungdomskolen.. Samtidig som de 3 årene der er de 3 verste, så er de samtidig de 3 beste:)

Jeg har hørt en gang at "Du er ikke voksen før du tør å være barnslig". Vel, jeg tør å være barnslig, men jeg tør ikke være eller bli voksen. Det er for mye å grue seg til..
Slik jeg ser det idag så har jeg bare 2 og et halvt år før jeg er ferdig med skolen. Da skal jeg være klar for voksenverden. Da skal jeg ut og jobbe og leve livet. Men jeg tør virkelig ikke.. Jeg klamrer meg fast til den trygge barndommen. Likevel så sier jeg jo meg selv imot. Jeg lengter jo sånn etter å flytte ut, bo alene (eller egentlig ikke alene - Med venner) og komme meg vekk fra familien min litt. I bunn og grunn tror jeg at jeg sier det pga av forholdet i familien vår.. Jeg skal ikke gå noe særlig inn på det, det er noe som de som burde vite om vet, og andre ikke:)

Poenget mitt er at jeg tror ikke jeg er klar for å bli voksen. Ikke helt enda..Det er bare det at tiden går så mye fortere enn jeg vil.
Men det kommer den vel alltid til å gjøre?